Typisk Tor Andre

I fire år har Thomas på Fred Ut, Sønn invitert filmbloggere og et utvalg av bra Skiensfolk til kjelleren på Lundetangen for å se og utveksle tips om nye audiovisuelle opplevelser. Målet er å finne noe interessant så få som mulig av de som ser mest film og TV har sett. En temmelig vanskelig utfordring, som Thomas har lykkes med hvert år.

I løpet av denne tiden er rammene for arrangementet den samme, men stemningen har forandret seg en del. Fra å knapt kjenne noen utenfor bloggene deres, blir det stadig mer kjente ansikter. Istedenfor å lure på om det er mulig å holde seg våken gjennom en 14-timers maraton, utveksler vi meninger om hva som er en bra midnattsfilm.

Her er en kjapp gjennomgang av årets program:

Sita Sings The Blues er en film jeg har hatt lyst til å se en stund. Det er en tegnefilm snekret sammen på en MAC som en reaksjon på et vanskelig brudd. Den personlige historien spiller en liten rolle. Isteden spilles den opp mot den hinduistiske fortellingen om Rama og Sita, avbrutt av musikal-numre av en kvinnelig blues-sanger. En fantastisk opplevelse for øyne og ører. Synd at de forskjellige fortellingslagene ikke spiller bedre sammen, men den levde opp til forventningene mine.

The land time forgot er en lavbudsjettsfilm med dinosaurer og pterodactyler fra midten av 70-tallet. Her var det god stemning, med latter og kommentarer fra publikum. At filmen også hadde noen bra sekvenser og interessante karakterer (særlig en tysk ubåtskaptein) gjorde absurditetene og de dårlige effektene enda mer underholdende.

Come full circle er en del av en tradisjon hvor deltakerne bidrar. Denne gangen var det Nils J Nesse som bidro med en kortefilm som besto av to forseggjorte drømmelandskap. Virkelig lekker, selv om jeg var usikker på hvordan de to sekvensene hang sammen.

Offside var den store positive overraskelsen i programmet. Vi følger en gjeng med iranske jenter, fast bestemt på å se en landskamp på stadion. Dette er strengt forbudt. Nærmest i sanntid følger vi jentene og soldatene som stopper dem. Morsomt og sympatisk, samtidig som det gir langt bedre forståelse for hva som foregår i Iran. Jeg er sikker på at disse jentene gikk i demonstrasjontog i sommer.

Så var det mine bidrag. Deputy Droopy tar en gag og drar den ut i det absurde. Jeg har sett den mange ganger tidligere og trodde at jeg bare ville sitte å smile. Men jeg lo så tårene trillet igjen. The lady Eve er en screwball-komedie om en tafatt slange-forsker og en kvinnelig bedrager. Og alle vet selvsagt hvordan den ender, men lurer sannsynligvis også underveis på hvordan i all verden de har tenkt å komme seg ditt. Mitt refreng er at dagens romantiske komedier virker primitive i forhold til en film som Lady Eve. Den er ustyrtelig morsom, men leker seg også svært avansert med bedrag og kjærlighet.

Vilse i pannekakan er ikke en del av min barndom, men Thomas hadde et sterkt forhold til denne svenske barne-TV serien. Stikkord er en kjempepannekake som må spises opp, potetgubben som krafser i veggen og stemmene inne i pannekaken. Ja, dette er nok Sveriges svar på Pompel og Pilt.

Kilink Istanbul, en tyrkisk superheltfilm. Og ja, det er like dårlig som det høres ut som. Ganske morsomt, men mangler det minste snev av talent, og ble derfor ikke så morsom som The land time forgot.

Born to fight er egentlig en thailandsk action reel hvor folkene bak Ong Bak viser hva de kan. Det er temmelig imponerende og halsbrekkende. Jeg har sett den før, men tok det som en avslapningsrunde før avslutningsfilmen.

Repo! The genetic opera har jeg usett i DVD-hyllen. Musikal er min favoritt-genre, så en splatter science fiction rock opera hørtes bra ut. Giles fra Buffy i hovedrollen som overbeskyttende far og massemorder overbeviser. Selv om mye av musikken blir for mye musikal og opera klisjeer, klarer gode utøvere som han og Sarah Brightman å selge inn historien. Det hele har mye Grand Guignol og Sweeney Todd over seg, akkurat sånn jeg alltid håpet Phantom of the opera skulle være når jeg kun hørte musikken. Musikken er kjøpt på iTunes og jeg gleder meg til å se ekstra-materialet.

Katakombene -09 var svært underholdende og jeg begynner allerede å glede meg til neste år!

Hollywood bruker lett noen titalls millioner på en storfilm, slenger på skuespillere jeg liker, regissører som kan teknikk til fingerspissene og markedsfører hele greia i alle kanaler. Jeg merker at det er noe interessant der, kan til og med like det i øyeblikket, men alt føles sjeleløst og kaldt. Selv når det er underholdende, forsvinner all gleden så fort lyset tennes i salen etter filmen.

District 9 fortjener all skryt for å gjøre en science fiction-film i storformat sjarmerende, tvers i gjennom. Den klarer å være alt det jeg liker i en popcorn-film, uten å gjøre den flat og pregløs.

Det starter med et manus som bygger opp en spennende verden. En UFO over Johannesburg viser seg å inneholde en liten by med tafatte utenomjordinger. Jordboerne starter med medfølelse, men ender med å utnytte dem på det groveste.

Hovedpersonen er en skikkelig tafatt anti-helt. Gjennom hele filmen, utenom helt på slutten, er han rett og slett usympatisk. Likevel har han en naturlig menneskelighet som gjør det lett å sympatisere. Manuset tar sjanser glattpolerete filmer vanligvis unngår.

Når District 9 har bygd opp sin verden, braker det løs i action. Skytingen og slåssingen betyr noe fordi jeg bryr meg om hovedpersonene, enten de blir spilt av mennesker eller grafikk. Noen macho-slengbemerkninger underveis er i overkant, men alt rundt gjør at jeg bryr meg.

Spesialeffekter er alltid best når de føles som en del av verden. Med unntak av en kjemperobot på slutten, føles all datagrafikken ekte. Jeg sitter aldri og vurderer kvaliteten på utenomjordingene, de blir bare godtatt. Riktignok synes jeg de får stadig større øyne, etterhvert som vi lenger ut i filmen skal synes synd på dem, men ellers holdes spesialeffektene ganske nedpå.

Vanligvis ville jeg vært skeptisk til uklare skifter i perspektiv i løpet av filmen. I starten ser District 9 ut som en dokumentar med intervjuer, håndholdt kamera og personer som snakker til en reporter bak kamera. Senere sees scener fra utenomjordingenes perspektiv uten forklaring. Det flyter imidlertid helt greit og jeg velger å se på det mer som en effekt. Når NYPD Blue begynte med bevegelig kamera var det for å få frem en effekt, ikke for å late som om TV-serien var en dokumentar.

En storfilm behøver altså ikke bare romle av gårde som tomme tønner. Den kan, som District 9, ha en historie og interessante karakterer samtidig som den underholder.

Gammel japansk mester holder koken. Impulsive hvin av fryd i salen. Historien befinner seg et sted mellom uskyldige Totoro og den mer skumle, drømmeaktige Chihiro.

Gode kritikker av Upperdog var mindre viktig for meg enn en fantastisk debut-film av regissør Sara Johnsen for noen år siden. Vinterkyss virket så kontrollert at jeg var overbevist at norsk filmpublikum hadde mer godt i vente.

I stor grad leverer Upperdog. Hovedhistorien om to halvsøsken adoptert fra Vietnam som kommer bort fra hverandre i Norge er godt utført, i manus, regi og skuespill. Både hovedpersonene og et rikholdig galleri av andre karakterer etablerer seg raskt som mennesker med liv utenfor lerretet.

Unntaket for solide skuespillere er Ole Paus. Likevel skjønner jeg godt Sara Johnsen ville ha han med. Etter Paus nidsang for noen tiår-siden om norsk film (“I en sofa fra IKEA sitter far og denger mor…”), er det ganske ironisk å se han hjelpeløst prøve å agere vestkantfar. Og på et sett fungerer det likevel.

Hovedvekten i filmen ligger på karakterene. Temaet tatt i betraktning, klarer Sarah Johnsen å unngå å lene seg for tungt på melodramatiske klisjéer. Personene velger ofte å reagere litt annerledes enn vi er vant til fra amerikanske filmer. Ikke så mye at det blir rart, heller realistisk, noe som gjør det er spennende å følge med.

Upperdog nøler heller ikke med å bruke humor. Til tider blir det rene lystspillet med grimaser og folk som går inn og ut av dører. “Jeg merker en påfallende fravær av renhet”, sier Lars Ole Kristiansen i Morgenbladet, og mener at filmen er feig. Helt greit, sier jeg, så lenge det er dyktig gjort. Akkurat som i Vinterkyss har Sara Johnsen god kontroll over virkemidlene.

Mange har kalt Upperdog en flettverkfilm, i samme stil som Shortcut og utallige uavhengige filmer de siste åren. Det er jeg ikke enig i. Historien er for fokusert om adoptivsøskenene og noen få karakterer rundt dem til å havne i den genren. 

Soldaten Per, som plages med en hendelse fra Afghanistan, blir en sidehistorie. Filmen er på sitt svakeste når den forsvinner inn i hans forhold til en journalist som tok bilde av han i et svakt øyeblikk. Det bringer hverken han som karakter eller historien videre.

Upperdog er en solid film, underholdende og vellaget. Forhåpentligvis fører den til at flere ser Vinterkyss også, en film jeg føler fikk et alt for lite publikum når den kom.